Den urolige eleven : En casestudie av kjennetegn på interaksjon mellom lærer og "vandrer"

Den urolige eleven er et casestudie, der målsettingen er å finne kjennetegn på interaksjon mellom lærer og en urolig elev i ungdomsskolen. Bakgrunn for denne interessen bygger på egne erfaringer både som spesialpedagog og kontaktlærer i skolen, og de mange medieoppslagene som har omhandlet bråk og uro i skolen de senere år. Oppgaven startet med en litteraturstudie av hva som kjennetegner atferdsproblemer sett fra ulike teoretiske ståsteder (Overland og Nordahl 2001, Ogden 1987: 2002, Apter 1982 og Bower 1969). I denne oppgaven fokuserer jeg på atferdsproblemene i forhold til kjennetegn og alvorlighetsgrad. Ulike teoretiske perspektiver er presentert for å belyse forskjellige måter å forstå hvordan atferdsproblemer kan oppstå. Dette har munnet ut i min definisjon av en urolig elev, ”vandrer”. ”Vandreren” er en elev som ikke er utagerende, men han (for det er ofte en gutt) har en atferd som kan virke forstyrrende både på lærer og medelever, og vandringen kan føre til brudd i forhold til egen arbeidsinnsats i undervisningstimene. ”Vandreren” er en elev som lærere må forholde seg til i klasserommet på daglig basis. Videre har jeg gått til litteraturen (Doyle 1986, Emmer 2003, Klette 1998; 2003, og Kounin 1970) og funnet frem til hva som karakteriserer god klasseledelse. Jeg har også belyst interaksjon. Gjennom dette litteraturstudiet formulerte jeg problemstillinger som jeg ønsket å etterprøve empirisk. Undersøkelsens problemstilling: Hva kjennetegner interaksjon mellom lærer og ”vandrer”? Jeg vil besvare hovedproblemstillingen gjennom fire delproblemstillinger: 1. Hvordan interagerer lærer med ”vandrer”? 2. I hvilke læringssituasjoner er ”vandreren” rolig/urolig, og hva kjennetegner slike situasjoner? 3. Hva slags sammenheng er det mellom lærers interaksjon og elevatferd? 4. I hvilken grad fører vandringen til brudd i undervisningen? Målet med undersøkelsen har vært å kartlegge hvilke interaksjonsformer lærer anvender i sin interaksjon med ”vandreren”, og hva som kjennetegner de situasjonene som ”vandreren” er rolig/urolig i undervisningstimene. Videre har jeg sett på om vandringen fører til brudd i undervisningen, både i forhold til lærer og elev. I drøftingsdelen blir det rettet fokus på relasjonen lærer og elev har med hverandre, og hvorvidt relasjonen er preget av faglig fokus eller ikke. Design og metode: Min studie bygger på materialet fra PISA + prosjektet, en videobasert klasseromsstudie. Prosjektet har videofilmet seks forskjellige 9. klasser og videomaterialet tar utgangspunkt i hverdagssituasjoner i klasserommet. Kirsti Klette og Svein Lie er faglige ansvarlig for prosjektet. Min studie er en kvalitativ undersøkelse som benytter seg av observasjon som metode og case som design. Jeg har observert en lærer og en elev. For å få kartlagt interaksjonen mellom disse, har jeg med utgangspunkt i teori utviklet åtte kategorier for å analysere interaksjonen mellom lærer og elev. Fire kategorier rettes mot elevens atferd, og fire kategorier rettes mot lærers ulike interaksjonsformer. Kategoriene er fremstilt grafisk, og i analysen fremkommer det hvilken interaksjonsform lærer benytter seg mest av, og også hvor rolig/urolig ”vandreren” fremstår i denne undersøkelsen. Dataanalyse: I analysen tar jeg utgangspunkt i de kodede kategoriene som danner grunnlaget for å besvare problemstillingen. Som kvalitativ forskning er det gjort en fortolkning av de inntrykkene som er fremkommet gjennom de observasjonene jeg har foretatt. I analysen kvantifiserer jeg de kvalitative observasjonene, som danner grunnlaget for den kvalitative tolkningen av interaksjonen mellom lærer og ”vandrer”. I analysen fremkom det et mønster i relasjonen mellom lærer og elev, og angivelig kan denne relasjonen gi en dypere forståelse for hvorfor ”vandreren” vandrer. Resultater: Hovedproblemstillingen i denne oppgaven var å finne kjennetegn på interaksjon mellom lærer og ”vandrer”. Interaksjonen mellom lærer og ”vandrer” i mitt empiriske arbeid kjennetegnes av verbal irettesettelse. I de situasjonene lærer anvender verbal irettesettelse jobber elevene i klassen individuelt, i grupper, eller lærer gir individuell veiledning. Analysen viser at lærer i hovedsak anvender denne interaksjonsformen hyppigst i begge observasjonstimene. Imidlertid fremstår anvendelsen av de andre operasjonaliserte interaksjonsformene i underbruk. Det er nærliggende å tolke dette funnet dit hen at lærer ikke har nok kompetanse i forhold til den positive effekten anvendelse av de andre interaksjonsformene har jf. teori om hva som kjennetegner god klasseledelse og forebyggende problematferd i klasserommet. Videre viser analysen at ”vandreren” er rolig i de situasjoner der undervisningen bærer preg av voksenstyring og forutsigbarhet. I disse situasjonene står lærer foran klassen og underviser hele klassen. Andre situasjoner som viser at ”vandreren” er rolig er når lærer står i hans umiddelbare nærhet, leser høyt fra læreboka eller sitter ved kateteret. Han er urolig i de situasjonene der elevene skal arbeide selvstendig og individuelt, eller i gruppe og når klassen i liten grad er lærerstyrt. Dette funnet kan tyde på at han er en elev som ikke profiterer på L- 97 målsetting om at de fleste elever lærer best gjennom prosjektarbeid og gruppearbeid. Imidlertid antar jeg at ”vandrerens” uro ikke forstyrrer eller fører til undervisningsbrudd for lærer, for hun lar seg i liten grad affisere av den atferden han utøver. Atferden han utøver fører til brudd i egen læringsprosess, og antagelig forstyrrer han en del av de andre elevene i klassen. Ved å sammenligne elevens atferd med verbal irettesettelse viser det seg at det ikke eksisterer et entydig mønster. I de situasjonene ”vandreren” er urolig, blir han umiddelbart roligere når lærer verbalt irettesetter han, men hans oppmerksomhet på fagrelaterte oppgaver, vedvarer i svært begrenset tid. Men analysen kan tyde på at verbal irettesettelse blir anvendt flest ganger når eleven er kodet med urolig atferd. Generelt viser analysen at lærer og ”vandrer” har en god relasjon til hverandre, fordi i flere situasjoner viser lærer interesse for temaene ”vandreren” snakker om. Hun lytter og svarer på de spørsmålene han stiller. Ved at hun lytter til han, kommenterer det han verbalt uttrykker, og legger armen sin på skulder/ryggen hans, gir hun meg et inntrykk av at hun bryr seg om han. Derimot synes det som lærer og ”vandrer” har noe mangelfull fagrelatert fokus, der lærerens veiledning hovedsakelig er knyttet til emosjonell støtte. Dette funnet støttes opp av Klette m.fl. (2006) sine funn